Ja, jeg lurer på det.

Lever du? Tar du imot øyeblikkene som er rundt deg? Trekker du pusten dypt og nyter viden i kinnene? Tar du deg tid til å glede deg over de små øyeblikkene med latter? Med ivrige barn? Med gode venner? Eller er du konstant stresset? Tenker hele tiden på hva du skal gjøre om en time, om en dag, om en uke? Hva du egentlig burde ha gjort i går, som du ikke rekker idag, og dermed blir det enda mer stress i morgen?

 Jeg har en klient som har flere sykdommer som gjør at hun ikke lenger er som hun før var. For henne var livet et stort stress, akkurat som det kanskje er for deg. Til det en dag stoppet opp. Kroppen sa STOPP. Uten at hun lyttet selv da. Hun presset bare hardere. Helt til en dag det ikke gikk lenger. Sorgen har vært stor, livet er ikke som før. Hun kan ikke lenger stresse, hun kan ikke lenger gjøre alt med barna. Hun blir sliten og sorgen presser på. Sorgen over å ikke lenger kunne gjøre. Det er vanskelig å akseptere.

Hun står på sidelinjen og ser på. Hun kan ikke ake, men hun kan se på. Der er en glede i det! Og en sorg. For å bare se på. En takknemmelighet for å ha mulighet til å være der å se på.

 Hun ønsker hun hadde stoppet opp før og tatt seg tid til å le, til å leke, til å trekke pusten dypt og kjent vinden i kinnene. Det er det som heter å LEVE!

 Er du også en av de som ikke kan leve som før og ikke vet hvordan du eller hva du kan gjøre for at du virkelig føler at du lever fullt og helt deg.

 Min klient har skjønt at det er helt opp til henne selv og gjøre de endringene som skal til for at hun skal kunne glede seg over livet. Det er hun som kan gjøre de endringene som må til for at kroppen skal bli bedre. Hun har fortsatt et potensiale hun ikke har fått brukt. Hun vet at hennes hjelpeløshet kan gi muligheter. Hun trenger bare litt støtte og hjelp til å se det.

Nå er hun på veg. Hun har funnet frem til hva hun vil og tar derfor et steg om gangen for å komme dit. Jeg er den heldige som får følge henne litt på vegen.

Det er en fantastisk glede og se at hun lever.

 Tørr du å leve? Selv med din smerte? 

Jeg ville elske å høre fra deg. Skriv en kommentar i feltet under her.

Kjenner du noen som er i en lignende situasjon så DEL. Det er kanskje det som skal til.

 

Comments

comments