Jeg vil ikke være ufør.

Er du en av de som tenker at det beste er nok at jeg blir ufør.

Det er den letteste måten å få en trygg tilværelse der du er nå. Eller er du en av de som ikke vil bli ufør som kjemper alt du kan for å finne veien din for å kunne stå på egne ben igjen? For å kunne bruke ditt potensiale og forsørge deg selv.

Jeg har selv brukt mange år på å komme meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg brakk ryggen og har aldri blitt helt frisk igjen. Etter så mange år med å bruke tid på å bli så frisk som mulig har jeg ingen nettverk lenger. Jeg må starte fra skratsh. Jeg vil jobbe med å hjelpe andre som har det som meg. Som på en eller annen måte sliter med helsen, men ønsker å leve optimalt. Men for meg er det kjempevanskelig å nå ut. Etter å ha holdt på noen måneder uten resultat kommer tanken om at det er like godt å gi opp. Dette er for vanskelig. Jeg vil gjerne hjelpe andre, men har selv lyst å gi opp fordi det er så fordømt vanskelig å nå mitt eget mål. Jeg blir også redd for at det er umulig. Hva er det jeg tror at jeg er som kan tro at jeg kan få det til. Det dukker opp masse negative tanker.

Kanskje kjenner du deg igjen. Kanskje er du i en lignende situasjon og leter etter muligheter for å gjøre det du har lyst til. Du ønsker kanskje endring i den situasjonen du nå er i.

Så hva gjør man. Før jeg startet med denne nye businessen så tok jeg en beslutning. Jeg skal få det til koste hva det koste vil. Når troen på at jeg ikke kan få det til og frykten for at jeg må nok bare erkjenne at det går mot uførhet setter inn sier jeg til meg selv.» Jeg finner veien. Jeg har tillit til at universet gir meg hjelp dersom jeg åpner opp for det». Jeg gir de negative følelsene masse kjærlighet og ser på muligheter. Jeg finner noen jeg kan snakke med for å få støtte og hjelp. Ja det er helt nødvendig med god hjelp og støtte i sånne faser.