Skriving gjorde henne frisk

– «Tenk om det skal være slik resten av livet?» Det var min aller største frykt.

Kjersti A. Skomsvold var 24 år ble hun sengeliggende med ME. Hun var overlatt til seg selv og sykdommen og måtte flytte hjem til foreldrenes kjellerleilighet. Den første romanen « Jo fortere jeg går , jo mindre er jeg» begynte på små postitlapper bare for å bevise at hun var til.

De årene var veldig vanskelig. Hun sier at på en måte skulle jeg ønske jeg kunne si til Kjersti som lå der i sengen at du kommer til å klare å skrive den boken, at det kommer til å gå bra. På den annen side var redselen en viktig grunn til at skrivingen ble så viktig for henne. Og at hun ikke gav opp.

 Det hjalp meg da tanta mi sa at det var helt usannsynlig at jeg skulle ligge slik resten av livet. Kroppen og mennesker er jo i forandring hele tida.

 Sakte ble ordene hennes vei ut av sykdommen. Men når ble hun forfatter?

– Det spørs hva du legger i begrepet. Allerede før jeg begynte å skrive, endret jeg alle passord til «Forfatter1», jeg forsøkte å hjernevaske meg selv til å tro at jeg var forfatter.

– Jeg måtte se for meg at jeg hadde lyktes. Jeg skrev lange takkebrev til norsklæreren min og så for meg lanseringsfesten min. Jeg så for meg at jeg tilfeldigvis møtte ekskjæresten min akkurat den dagen boka fikk fine anmeldelser i avisa.

Kjersti tror at skrivingen er en av de viktigste grunnene for at hun ble frisk. Hun torde å gå inn i seg selv. Inn i det vonde og sårbare.  Hun utfordret seg selv med å skrive selvbiografisk.

Kjersti A. Skomsvold har nettopp gitt ut sin andre roman « Monstermennesket»

Hun er nominert til prestisjefylte IMPAC Dublin Littarary Award – i selskap med internasjonale stjerner som Haruki Murakami og Michel Houellebecq.

For meg handler dette om å gjøre det rette for deg. Lytte til hva kroppen forteller deg og skritt for skritt ta tak i det som er deg.  Ikke la deg stoppe av redsel og frykt.

Gjør som Kjersti, la smerten være der, men bruk din energi på å gjøre det som er deg.

Samtidig er det viktig å lage et sterkt bilde av den du vil være. Fortelle deg selv at du allerede er der du vil være. Se for deg hvordan det ser ut der. Hva du gjør osv. Det får hjernen til å endre seg. Det er du som bestemmer hvordan ditt liv skal se ut.

Jeg tror at med å gjøre det som er rett for meg har smertene mine avtatt. Jeg vil formidle og hjelpe deg så du kan leve ditt liv optimalt. Det har tatt tid, men hver gang jeg føler at jeg lever mer meg, har smertene avtatt og hvert eneste skritt jeg har gått er verdt alt strevet.

Gleden ved å føle at jeg er akkurat der jeg vil være og gjør akkurat det jeg vil gjøre er fantastisk. Av og til må jeg klype meg i armen og kjenne etter og spørre meg selv, er det sant?

Hvordan er det med deg. Lever du ditt liv optimalt?

Vil du vite lese mer sett navn og email inn i rubrikken.

Del gjerne

 

Kan jeg, kan du

Bilde er fra Dagbladet fra reportasje av Kjersti A. Skomvold

– 

 

Comments

comments