Vi stopper oss hele tiden selv fra å gjøre det vi vil. Det dukker opp en unnskyldning. Jeg kan ikke, jeg har smerter, jeg har ikke råd. Det er ikke for meg, jeg er ikke god nok. For hva vil andre tenke?
Hele tiden begrenser vi oss i å gå mot det vi ønsker oss mer av. Selv om vi vet at uten action skjer ingenting.
Går du og venter på å vinne i lotto, er det bare en drøm. Det vil aldri bli virkelig så lenge du ikke tar action.
Jeg har også begrenset meg. Enn periode etter at jeg brakk ryggen og levde med store smerter, kjente jeg på hjelpeløshet fordi jeg ikke lenger kunne leve som før. Jeg som elsker å reise, begrenset reisingen fordi jeg ikke lenger kunne løfte noe. Helt til jeg skjønte at dette var sider jeg trengte å endre på. Jeg ville ikke føle meg hjelpeløs, men i stedet ønsket jeg å føle meg sterk og tenke at alt er mulig.
Da jeg endret tankene mine, la jeg vekk det som begrenset meg. Tenkte at det alltid var noen der som kunne hjelpe meg, det var bare å spørre. En ny læring var nødvendig. Nemlig å be om hjelp. Jeg hadde stort sett aldri gjort det.
Etter at jeg lærte meg å ta i mot hjelp er livet blitt mye lettere. Ikke bare når det gjelder fysisk, men også i jobben min. Generelt når jeg står fast. All den hjelpen vi trenger er der. Vi må bare ta i mot.
Nå lever jeg av å hjelpe andre som vil ha endring. Jeg holder kurs og foredrag. Jeg får reise og gjøre det jeg elsker. I november reiser en god gjeng til Marokko, for et ukeslangt kurs. Nyskjerrig? Under kursuken vil du få mulighet til å jobbe med å se forbi begrensningene. Forstå unnskyldningene du bruker. Les mer om kurset her
Legg igjen en kommentar